sauefakta

Mange raser

Sauen er blitt holdt som husdyr i mange tusen år. Den var lett å temme, den har godt kjøtt, og den har tykk, lett, varm og holdbar ull. Sauen er dessuten svært nøysom og flink til å finne seg mat når den får gå ute i det fri. På verdensbasis har man avlet frem over 200 saueraser med forskjellig ullkvalitet, farge, størrelse, horn osv. – noen har til og med hengeører! I Norge har vi 12 registrerte raser, men det er bare 4 av disse som er godt representert: dalasau (46%), spelsau (24%), rygjasau (12%) og steigarsau (12%).

Sauen tilhører kvegfamilien

Sauen tilhører kvegfamilien fordi den tygger drøv. Og er et utpreget flokkdyr. Kroppen er svært lik geiten, og man skiller mellom saue- og geiterasene først og fremst ved utseendet. Sauen har bl.a. en annen form på hornene enn geiten: sauens horn snurrer seg i spiral langs siden av hodet mens geitens horn er krummet oppover. Sauer har heller ikke hakeskjegg slik geiten har, og lukter ikke så stramt (geitebukkene har en spesiell hakekjertel som utskiller meget sterk lukt).

Parringstiden er om høsten, og om våren får søyene ett eller to lam. Lammene får gå sammen med moren sin hele sommeren, og kan klare seg selv fra de er 3-4 måneder gamle. De lammene som ikke skal blir brukes til produksjon av ull og nye lam, slaktes fra høsten. Ullen klippes to ganger i året, vår og høst.

Tamme sauer er hjelpeløse i det fri

De fleste tamme saueraser er avlet frem for å få mest mulig kjøtt og ull. Dyrene er derfor ganske tunge og klumpete, og de mangler villsauens instinkter som gjorde den overlevelsesdyktig ute i det fri. Derfor er det mange steder vanlig at en hyrde gjeter sauene, gjerne med hjelp av en hund. I Norge er det derimot blitt regelen å slippe sauene alene ut i skogen eller på fjellet om sommeren. Dette er det mange som er kritiske til. Mange hevder at man enten burde satse på saueraser som har sine naturlige instinkter i behold, f. eks. ursau, eller bruke gjeterhund som kan passe på og forsvare sauene mot eventuelle fiender.

Vill sauer!

Det finnes fremdeles ville sauer over store deler av jorden (unntak: Australia, Sør-Amerika og Nord-Europa). I Sør- og Mellom-Europa finner vi muflonen som regnes for å være stamfaren til de tamme sauerasene våre. Muflonen er den minste villsauarten (rundt 1,2 m og 25-50 kg – værene er endel større enn søyene), og kommer opprinnelig fra Korsika og Sardinia. Men de som lever i Europa er innført som jaktvilt, og ofte krysset med tamsau slik at de skal bli større og få mer kjøtt. Muflonen er aktiv om dagen og i skumringen, og lever i småflokker ledet av en gammel vær. Utenom brunsttiden lever søyene i egne grupper. Om sommeren lever de av gress og planter, men om vinteren må de nøye seg med tørt gress, kvister, bark som de spiser av trærne osv. Søyene får ett, noen ganger to, lam som følger henne i 4-5 måneder.

Muflonen får tykk vinterpels og værene får kraftige horn som vokser litt hvert år. Når de sloss om søyene i brunsttiden, kan man høre at det smeller fra lang avstand når de stanger pannene mot hverandre. Muflonen er en veldig god klatrer og holder først og fremst til i stenete fjellområder. Der blir klovene slipt ned av det harde underlaget. Men der den er innført av mennesker, er underlaget ofte mykere, og muflonen kan da til slutt få problemer med å gå fordi klovene vokser seg for lange.